Jeg ønsker meg uglas visdom

Eller er det kanskje dumt? Jeg vet egentlig ikke hvor klok ugla er, men jeg har for meg at der er det mye å hente. Bakdelen med å få så mye klokskap er jo at da kommer man i situasjoner som veier tilsvarende tungt på vektskåla. Det er ikke alltid så attraktivt.

Hvilket dyr har pågangsmot og energi da? Jeg pleier å være rikt velsigna med det! Så håper det kommer tilbake til normalen :) I dag er det veeeldig langt bort til bedehuset 1,5km unna her. Men nå er jeg dusja og klar så jeg bør klare å komme meg dit. Enda så treig jeg føler meg akkurat nå.

To kjappe mobilknips i stua mi før jeg drar... Ugla, gull og meg selv som nyklipt. Ønsker deg som leser en god lørdagskveld og helg videre!

From where I sit

Jeg tror ikke jeg er alene i verden om å erfare slike dager jeg har nå. De har nemlig blitt lange, de er på Volen, de er ensomme og de håper på avveksling av det normale. For det er det normale som er best. Det normale funker bra. Og det skal funke i lengden. Det har nesten gjort det for meg veldig lenge nå. Plutselig ble balansen veldig skjev. Og jeg kjente at den kontrollen som jeg elsker så inderlig, var ikke lenger kontroll. Kjipt, men sant. Jeg trenger litt påfyll og fyller på med gode samtaler med gode venner, strikking og ellers ligger jeg på sofaen og synes bittelitt synd på meg selv. Det skal nok gå over og jeg vil gjerne få igjen det drivet som jeg er vant til å ha. Så da vet dere det :) Spennende tenker jeg..!?

Dette bildet er fra der jeg sitter nå. Akkurat sånn det er. Med mobilen. Har også knipset litt annet med mobilen de siste ukene. Noen knips følger :)

Men hvordan er det med deg? Jeg er veldig flink på å finne ut hva som suger energien ut av meg for det er det viktig å være bevisst på tenker jeg. Jeg kommer liksom så langt. Også fortsetter jeg med å ergre meg over de tinga som suger energien ut av meg... veldig lite konstruktivt!! Eller hva?? Jeg tror jeg skal lage meg ei liste. Hva får jeg energi av? Og hva skal jeg gjøre da? Jo, gjøre de tinga :)

Det blir litt strikking. Tar det litt etterhvert og gjør ferdig noe som har blitt liggende, f.eks denne. Veldig fornøyd. Anbefales!

Ellers er jeg litt ute og prøver å ta innover meg alle de overveldende fargene som har veltet rundt, rundt nå i to-tre uker. I dag er det skikkelig stusselig med regn etter noen dager med mange kuldegrader. Noe sier meg at i år må jeg se tilbake på bildene. Dagene med fargene er straks forbi. Men fint var det, og Volen er fint. Synes nå jeg :)

Har du vært med på Bik Boks raise your hand kampanje? Last opp ditt bilde og tagg det med #bikbok4girls Da går det penger til Plan. Lett for meg å gi på denne måten. Det er på instagram det skjer altså.

I strikkekroken min har jeg hengt opp noen parisbilder. Drømmer meg tilbake. Et dagsbesøk gav mersmak :)

Ønsker deg en fin søndag og snart ny uke!

Livet opp ned

Hvordan er det mulig. At livet, som var liv blir satt på hodet...? Jeg har opplevd det selv et par ganger. Livet var der. Dagene var der. Det forutsigbare var der. Liv er liv. Men når det blir snudd opp ned... Da blir det motsatt, eller? Men alt blir motsatt. Liv blir død. Død blir liv. Ordet liv kommer to ganger. Ordet død kommer to ganger. Død er bare midlertidig. Det evige er liv. Men likevel så lite greit.

I dag har jeg tent et lys. Et lys og noen blomster i vinduskarmen. For ei som alltid har vært et forbilde for meg. Så full av liv, et hjerte av gull og et lys i verden. Livet er skjørt og vi bestemmer ikke over det. Det føles fattig å tenne lys mot den kampen hun kjemper nå. Men jeg ber også, da er det litt mindre fattig. Gud er med.

Blikket opp og fram

Jeg jobbet tre år med ungdommer i en kommune nord for Oslo. Det var en fin, slitsom og intens tid. Det tror jeg er ca sånn menigheten vil beskrive de årene og :)
Jeg jobbet der for at ungdommene skulle bli kjent med Jesus. Ikke ved å gjøre hverken sånn eller sånn, men ved å være meg selv og bygge et godt miljø der det var mulig å trives. Resultatet var at mange gikk fra å ha Jesus som et fremmedord til å ha en relasjon til han. Det lå mye omsorg i arbeidet fra min side. Og det fikk jeg en bekreftelse på når jeg skulle slutte. "Jeg så denne og da tenkte jeg på deg". "Jeg har sett på deg som en som har hjulpet ungdommene til å ta sine første skritt i tro." Da var jeg rørt. Hadde ikke tenkt på det sånn før. Jeg var bare sliten.

Er det sånn det er å være voksen? Vi ser med omsorg i blikket og hodet på skakke på de vi er satt til å hjelpe framover. De vi holder i hendene og veileder, jo de har blikket opp og fram.

Jeg jobber fortsatt med å lede ungdommer, men nå på en litt annen måte. En litt mer distansert måte. Men omsorgen, den gjennomsyrer meg. For sånn er jeg laga. I går hadde jeg min første lange dag etter ferien. Mange tanker surrer gjennom hodet på veien hjem. Først evaluerer vi sommeren. Rundt 500 mennesker har vært med på leirtilbudet vårt og vi bruker en hel dag på å lure på hvordan vi skulle gjort det bedre. Senere bruker vi en hel kveld på å lure på hvordan vi skal lage et annet tilbud bedre. Jeg tror det blir bra og det er bra. Og jeg kjenner det er spennende å ha en sånn jobb. I dag tidlig trengte jeg sola, stillheten og påminnelsen.

Hylla står på kjøkkenet mitt. Den var min oldefars. Han ble jeg aldri kjent med for han hørte ikke hva vi sa. Hans veileding over mitt liv lever i form av en bokhylle fylt med hans bøker.

Min lille lillelørdagsrefleksjon. Gå ut å kjenn på solstrålene. Det skal jeg for jeg har hjemmekontor i dag. Klem volungen

Høst, vinter og vår med bloggfaste...

Bloggfaste... kanskje det var det jeg hadde? Av en eller annen grunn har jeg ikke kommet meg inn på denne bloggen siden i september i fjor. Vet ikke helt hva jeg skal synes om det. Men akkurat nå vet jeg at jeg gleder meg til å komme i gang igjen og fortsette blogglivet. For jeg har savnet det litt. Og litt mer. Men denne høsten, vinteren og våren har jeg jobbet så altfor mye. Jeg gir mye stadig vekk, men nå er det lenge siden jeg har posjonert ut alt jeg gir. Jobben har fått mye.

Det har vært helt greit. Slitsomt, men greit. Jeg visste at denne dagen kom, dagen da jeg fikk senket skuldrene. Dagen da jeg fikk luket i min egen hage. Dagen da jeg kan begynne å planlegge mine prioriteringer i mitt hjem. Det ble plutselig mye jeg. Det har vært lite jeg i praksis en god stund nå, bare i drømmene ;) Jeg gleder meg til å dele kreativiteten min igjen, i bloggen.

Også lurer jeg på... skal jeg rendyrke interiøret og satse på en bloggkarriere i all beskjedenhet? Skal jeg skrive om øyeblikkene som gir en spontan godhetsfølelse og noen stemningsfulle bilder? Skal jeg variere litt med livet, litt sant og ekte om livet og livet med Gud? Noen som har meninger, noen som har ønsker? Jeg ser for meg en blandings hvis ikke noe drastisk skjer ;)

Gleder meg til å blogges godt folk! Og gleder meg til å dele litt av hjemmet mitt som jeg er så glad i og stolt av!

God søndagskveld!

Til ære for sambygdinger to be!

Å vokse opp i Marker er sikkert ikke så mye mer spesielt eller annerledes enn de fleste andre bygdene i Norges land. Men kommer du fra Marker så tror man jo at dette er den beste plassen. Røtter og oppvekst skal man ikke kimse av. Jeg er jo den første til å si at jeg tar alle mine avgjørelser på bakgrunn av det jeg føler er viktig. Dvs verdier og følelser kommer i første rekke. Ikke alle er der da... er nok godt vi er litt forskjellige. Men for oss som er vokst opp her så betyr stedet litt mer enn det vi kjapt og enkelt klarer å sette ord på. Nå kan jeg vel egentlig bare snakke for meg selv... så da gjør jeg det heretter.

Det handler om verdier og følelser og noen ganger er det slik at ikke bare vi som bor her, har vokst opp her og tråkka barnebeina våre her ser de. Og da blir vi så uendelig stolte og glade. Nå har det skjedd at nok en nydelig familie har kjøpt tomt og tenker at det kan være en fin plass å bo og etablere seg. Det rører litt ekstra ved oss som har vokst opp her!

Jeg tror absolutt det har blitt folk av oss som har bodd her bestandig (med unntak av litt urban påvirkning) så all historie viser at det går bra med de som flytter hit og ;)vi til og med blogger! (og får skryt av det:)

Vi ønsker dere varmt velkommen og kan ikke få understreket nok hvor stas det er at dere er sambygdinger-to-be. Vi kan love mange gode stunder og samtaler over mang en kaffekopp, på sikt :)

Å gå i seg selv...

Spesielt uttrykk egentlig. Går du ofte i deg selv? De gangene jeg kan si at det er det jeg driver med i dag, er når jeg har opplevd noe som får meg til å tenke. Og det gjør jeg stadig vekk. Når man jobber med mennesker, sammen med mennesker, har mye ansvar for andre mennesker osv er det aldri pause på problemstillingene. Og mange av problemstillingene er det ikke mulig å forberede seg på. Det kan være utfordrende for en kontrollfreak som meg. Jeg liker å ha kontroll over meg selv, mine følelser og mine reaksjoner. Derfor kan enkelte ting bli nesten som en prøvelse og jeg synes selv jeg svelger så mange kameler at det tyter ut overalt innimellom.

Det er heller ikke så lett å slippe noe... jeg tenker... om igjen, om igjen og om igjen en gang til. Og jeg synes selv jeg har mange kloke konklusjoner som har en litt ny vri hver gang :) Men ofte ender jeg en tankerekke med... hva kan jeg gjøre med meg selv for å takle det annerledes? Kanskje blir det lettere da? For meg selv kan jeg jo kanskje gjøre noe med... eller?

Hvor vi bor, hvem vi lever sammen med, hvem som sårer oss, hvem som blir borte, hvem som oppmuntere oss, hvem vi gifter oss med, hvordan vennene våre er, hvordan familien er... det er faktisk i endring hele tiden! Kanskje ikke alt da... noen er man stuck med resten av livet, men de kan jo endre seg. Ingen er kliss lik hele livet med de samme meningene, relasjonene, eiendelene, opplevelsene osv.

Så hvordan kan man leve med seg selv midt i alt det ustabile? Jeg har undervist mye om å ha identitet i Jesus. Hente bekreftelsene der, la han få definere min verdi. Alle de scalaene jeg skal måles i kan han lage. Da snakker vi stabilitet. En stabilitet som varer og som gjør det enklere å forholde seg til alle disse ustabile elementene. Men er det så lett da? Nei, det er jo ikke det. Vi er født inn i en verden som forteller oss at noe helt annet er det mest naturlige. Det koster å ikke følge det som er helt naturlig. Du blir konfrontert og du må ta stilling til det. Men kanskje det er sunt?

Jeg har hvertfall gått litt i meg selv i dag for å prøve å hente litt ny energi. Koble meg på riktig scala, se mine reaksjoner, tanker og følelser i perspektiv, og refokusert... nok en gang! Det fine er at vi kan gjøre det så ofte vi vil. Gud fører ikke skjema og arkiverer. Arkivet har vi i oss, det kalles levd liv og livserfaring.

Dagen i dag er spesiell på mange måter. Det er palmemandag... og det vil det være hvert år. I år intet unntak. Jeg kjenner at fri resten av påska nå... Ja, takk. Jeg tar imot med åpne armer :) Og kan nevne i samme slengen at innlegget er skrevet på verandaen og landskapet oser påske. Det er vindstille, sola skinner, fuglene kvitrer og alt bærer preg av ro. Det er godt.

Om fine ord og sånn...

Dagene går og de er ganske innholdsrike. Innimellom sover jeg mye og lenge. Hvordan skal man ellers fordøye alle inntrykk og nullstille for nye utfordringer? Av alle ting spilte jeg i begravelse i går sammen med jentene. De sang og jeg spilte, såkalt innleid... De andre hadde en relasjon til familien jobbmessig. For min del var alt ukjent. Jeg visste ikke hvem noen var, ikke ho som var død eller familie eller noen i slekta i det hele tatt... Det slo meg at jeg er fint lite kjent i Skiptvet! Hadde ikke sett kirka før engang. Men det er merkelig å observere at situasjonen, settingen, kultur osv var jo på ingen måte ukjent. Det er ikke noe tvil om at vi har vokst opp innenfor disse veggene, jobbet innenfor disse veggene og gjennom hele livet hatt beina godt planta inn i kulturen. Jeg mener ikke at vi fyller livet med begravelser, men vi har et naturlig forhold til det og vi kan alle kodene innenfor kristennorge tror jeg. Så da gjelder det bare å konsentrere seg når sangen skal synges og spilles og vi kun har kjørt gjennom to ganger før...!

Men det er første gangen jeg har vært i begravelse uten å kjent personen. Rart å høre på minnetale og hilsner. Men jeg tenkte at det var noe av det fineste jeg har hørt noen gang. Det skulle dere nesten hørt alle sammen. Jeg tenkte at presten var veldig god til å ordlegge seg, men så var det et eller annet med troverdigheten i det som gjorde at jeg ble stolt av å få lov til å være med å prege den begravelsen. Dette var et menneske å bli glad i og som hadde et godt hjerte. Familien hadde mye godt å si om henne og det viste de igjen når barna skulle lese sin krans.

Det er mange som mener mye om hvordan vi skal leve livene våre, men å ha en attest som den jeg hørte fredag, det må være noe av det fineste. Det var levd liv som presten sa. Jeg liker det uttrykket veldig godt. Levd liv. Det er vel det vi driver med hver dag. Lever livet og gjør oss erfaringer og tanker som former oss til de vi er. Jeg klarer liksom ikke helt å leve som om det var siste dagen, vet ikke om det er det ideelle heller? Men til en viss grad må vi nok leve i kontrasten som forteller oss at vi både kan dø når som helst og leve et langt liv og bære med oss alt vi opplever.

Håper dere har en god helg :) jeg nyter frihelg og kjenner det er godt å ha en god blanding i livet, ikke bare jobb og ikke bare fritid!

Til lading

Det er mye som trenger å være til lading i vårt samfunn. Akkurat nå lader mobilen, pcen og tivolien i min leilighet. Tivolien er faktisk konstant til lading for jeg gidder ikke skifte batteri... Mobilen er så fancy så den trenger å lades hver natt og gjerne litt midt på dagen også for jeg bruker den til å høre på musikk til og fra jobb. Men selv er jeg også til lading kjenner jeg, indeed!

Søndag er jammen fine greier! Og spesielt frisøndag. Det spørs om jeg hadde satt så stor pris på det hvis jeg hadde hatt alle søndagene i måneden fri. Men jeg tenker virkelig med kjærlighet på de søndagene jeg kan våkne i egen leilighet, late som det er lenge til morgenen og tvinge meg selv til å sove en time lenger. Frokosten er med "nystekte" rundstykker, godt og variert pålegg, kaffe og juice av ypperste kvalitet. Frokosten er lang og radioen holder meg med selskap. Jeg trenger ikke ordne meg før jeg spiser og jeg kan lese avisen. Ikke bare bla gjennom, men lese. Det er nydelig rett og slett.

Videre lader jeg med å finne ny musikk på Spotify, oppdatere spillelistene mine, høre på mye og god musikk, rydde, stulle og stelle, lese gode bøker, se på storbynatt og nytt på nytt fra uken som har gått(siden jeg ikke har tv kan jeg se disse på nett-tv) Adventslysene og adventstjernen er tent og jeg vasker opp, strikker og fordøyer hendelser siden sist jeg kunne ha en slik fin dag. Senere i dag står gudstjeneste i Betlehem på programmet. Jeg gleder meg!! Kan ikke huske sist jeg hadde anledning til å gå dit. Men Betlehem er menigheten min og den prioriteres når det er mulig.

I det siste har jeg fått reflektert rundt hvordan en duracellkanin kan være aktivt sykemeldt... Det er ikke enkelt tror jeg. Man skal jo helst ikke jobbe mer enn 100% når man er aktivt sykemeldt... Jeg innser at jeg liker å jobbe og kan godt jobbe mye. Men jobb alene er aldri nok. Det er ikke energi å hente ene og alene der. Jeg trenger lading! Noen mennesker lader kun noen timer hver natt. Jeg trenger mange timer hver natt, frisøndager innimellom, kvalitetstid med Gud, gode samtaler og tid sammen med venner. Mine kjære venner som jeg setter sånn pris på.

Ellers ønsker jeg dere fine mennesker som er innom her en god 3.søndag i advent 2010 :)

Klem fra Elise

Jeg-setter-pris-på-innlegg...

... det er alltid like oppbyggelig, sant? I dag tenkte jeg å ta en liten oppsamling av hva jeg setter pris på... og da er jo spørsmålet om det samsvarer med slik livet og hverdagen er ;)

* middager med gode venner.. høyt på lista!
* tid med familie, verdens beste nevø og alle de andre
* joggeturer i skogen
* god musikk hele tiden og overalt, takk og ære for spotify og fancy telefon!
* tid til refleksjon gjerne kombinert med strikketøy!
* venner, venner og atter venner!
* kultur
* natur
* gode samtaler
* kreativitet
* farger
* Jesus
* kaféturer
* utfordringer, til en viss grad ;)

Ja, dette oppsummerer jeg i opplevelser, ny energi, tid til det som betyr noe og nye impulser :) En kombinasjon jeg liker! Fortsatt god uke folkens :)

Å ha noen å være glad i...

...er kanskje noe av det mest naturlige som finnes. Å ikke ha noen å være glad i klarer jeg ikke identifisere meg med. Uansett hvor vanskelige relasjoner og gjerne nære kan være så er det veldig vanskelig å ikke være glad i sine nære relasjoner. En stusselig innleding vil du kanskje si og det er jeg enig i. Men poenget mitt er at å ha noen å være glad i gjennom livet er livets krydder. Det kan også være selve fundamentet alt bygger ut fra. Jeg vil nok si at fundamentet jeg bygger mitt liv utfra har en god blanding av Jesus, familie og venner.

Å være glad i noen gir i ene enden trygghet, glede, varme, godhet. Man har noen å speile alle gode ting i, dobbel glede, dobbel velsignelse. Men å være glad i noen gir også vonde minner, vi er mennesker, feilbare mennesker og vi er avhengig at vi selv og de vi er glad i kjenner til begrepet "gi og ta". Å trenge andre, men også gi til andre når de trenger. På godt og vondt har man nære relasjoner og mennesker rundt seg. Man er garantert å kjenne på sårbarhet ved å knytte seg til mennesker. Men i andre enden gir utfordringer og såre ting en styrke og livserfaring som garantert hjelper deg på veien til et helstøpt menneske som kan møte andre med forståelse og empati. Noe livserfaring vil man ikke ha, noe får man uten å spørre om det og noe søker man for å fylle de tomme hullene i scalaen som bygger deg opp til et helt menneske.

Dagens bibelvers som jeg får tilsendt var følgende:

"Som dine dager er skal din styrke være."

Dette har jeg i bakhodet veldig ofte. Ja, jeg velger å tro på det, og det kan være brutalt å gi det til andre som har det vondt. Det kan nesten være som et hån tenker jeg. Hvis man har mista en av sine nærmeste, har opplevd tap eller sorg også får man den hilsen. Jeg opplevde det som trygt, dette får jeg bare lene meg på tenkte jeg. Men å gi det til andre virker vanskelig. Hva vet vel jeg om hvordan andre har det. Det er en som vet hvordan vi alle har det. Rart, men sant. Det er alltid godt å ha noen som vet. Vet hvordan det er, hvordan akkurat jeg kjenner for det vet ingen andre osv...

Så tilbake til starten. Å ha noen å være glad i er noe av det mest naturlige som finnes. Hvordan man forholder seg til det kan gi tanker, minner og opplevelser i et ukjent landskap.

Det er høst, det er bursdag, det er sorg, det er nye liv på gang, det er tap, det er nye gode minner. Som dine dager er skal din styrke være og summen med to streker under svaret til slutt utgjør en fullstendig pakke, et helstøpt menneske.

Når det bobler litt over...

.. Ja sånn kjenns det nå :) er ikke det litt godt av og til? Jeg prøver å holde på følelsene og gleden innvendig for det gjør rett og slett godt! Skal ikke stikke under en stol at i de siste ukene har livet vært slitsomt. Jeg kjenner jeg har blitt dratt litt i flere retninger og hatt litt mange hensyn å ta, det tok rett og slett piffen ut av meg. Så det har blitt mange ettermiddager og kvelder på sofan når jeg ikke har vært på jobb. Det er jo ikke typisk meg.

Det er heller ikke typisk meg å ta til meg så mye pent snakk... men det har jeg kanskje blitt litt bedre på. Om jeg ikke slår meg på brystet og sier seff til alt jeg har fått de siste dagene så kjenner jeg at det gjør godt og jeg kan glede meg over det. Og om jeg skal si det selv så synes jeg det er flott!

Livet går nå videre med nye prioriteringer og nytt engasjement, spennende! Nittedal har fått en flott trosopplæringsleder og jeg kan se på arbeidet som er gjort med et smil og jeg skal glede meg videre over utviklingen! Gud har jobba effektivt i Nittedal og den som vil være med får henge på! Men nå skal jeg henge på arbeidet i Østfold en stund så får vi se hva som venter rundt neste sving. Jeg håper det blir noen svinger framover og ikke så mange oppoverbakker!


Bildet over er en hilsen som stod på pcen min når jeg hadde vært vekk fra den på en tur. Det varmer å ha sånt liggende. Ungdommene vil være i hjertet lenge!

God helg og husk å stopp litt opp og kjenn på alt du kan være takknemlig for!

Om å starte på nytt...

Den overskriften har jeg hatt i hodet i hele dag når jeg har surra rundt meg selv inne i leiligheten min. Noen dager er det bare godt å ikke være utenfor døra.. kan du tenke deg? Det er jo ikke mange kvadratene jeg har å boltre meg på, ikke har jeg tv heller. Og det er da jeg tenker.. så godt å kunne bruke en hel dag inne uten å være avhengig av tv og stor plass. Spør du meg er det til en viss grad et sunnhetstegn... men det var innledingen som egentlig ikke hadde noe med dagens problemstilling å gjøre. Jeg har nemlig fundert rundt dette å starte på nytt i dag.

Tross søndag så har jeg hatt en aldri så liten/stor oprydding hos meg selv. Jeg ryddet kontoret for en ukes tid siden og i går var jeg med Erik og Kristoffer på loppemarked. Da ble jeg tvunget til å bære inn alt som lå i bilen etter kontorryddinga inn i leiligheten. Kunne jo ikke ha overfylt bil når målet var loppemarked... dårlig utgangspunkt! Og med de genene jeg har så orket jeg jo ikke se på det "rotet" mer enn 12 timer.. For å oppsummere oppryddingen har jeg fjernet alle gamle bilder, oppslag, postkort og hilsner og det som nå pryder rammer og div er sommerens takkekort og postkort. A-magasinet for ett år er sammen med papirer jeg tok med fra kontoret pakket i en passe stor eske og båret ned i boden. Det samme er andre ting som tar plass og jeg ikke bruker til daglig. Bøker er sortert og de blir jo bare fler så de fyller opp en del hos meg nå. Også har jeg byttet litt på pyntegjenstander. I tillegg er sommerklær borte, vinterklær framme, nittedalpapirer borte og actapapirerer får den ære av å komme til syne. I tilleg til det igjen har jeg kastet gammelt juggel fra glitter og asscesorice som ikke lenger er like vakkert sammen med noen vesker.

Dette ble jo ikke mye... tre søppelposer, litt papiravfall og en eske i boden. Likevel kjennes det jo som mye mer for det er jo ikke bare ting for meg dette.. jeg har virkelig engasjert meg i dette. Og noe så overfladisk som øredobber har tross alt vært en del av min identitet og meg osv. Det er på mange måter befriende å kaste litt for jeg har ryddet hodet klart nå og manglet liksom bare resten for å starte et nytt kapittel i livet. Nå kom jeg i mål med resten, det var godt.

Men å starte på nytt... det uttrykket synes jeg er oppskrytt. I det store og hele tror jeg vi mange ganger kan snakke om nye kapitler, milepæler og epoker.. men nytt. Nei, det går ikke spør du meg. Jeg har fortsatt med meg tonnevis av erfaringer helt fra 9.oktober 1983. Det går ikke å legge vekk de. Det er kanskje derfor jeg har så problemer med å fortså sangen; Han har kastet alle mine synder bak sin rygg. Jeg leser og klarer å tenke og tro på dette, at Jesus ikke ser gamle ting vi har bedt tilgivelse for. Men å forstå det, jeg trenger nok litt mer livserfaring for å kunne kjenne mer på det. I mellomtiden lever jeg fra kapittel til kapittel i den stor boka. Jeg starter ikke på nytt, men jeg er definitivt (til en viss grad) klar for å gå litt videre nå. Til Acta i Østfold... Fredag er dagen og torsdag er dagen for å si ordentlig hade i Nittedal.

En sang jeg er glad i...

Jeg er i Herrens hender.

Jeg er i Herrens hender når dagen gryr i øst.
Hver morgen han meg sender sitt ord med lys og trøst.
Hva dagen meg vil bringe av glede og av savn,
jeg kan på bønnens vinge få kraft i Jesu navn.

Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer.
I smil og gråt jeg kjenner at Herren er meg nær.
Om jeg i dype daler må gå den tunge vei,
fra himlens høye saler hans øye følger meg.

Jeg er i Herrens hender når dagens dør i vest.
Min synd jeg stilt bekjenner for ham, min høye gjest.
Han gir meg himlens nåde og setter englevakt.
For natten han vil råde med hellig guddomsmakt.

Jeg er i Herrens hender når dødens bud meg når.
Mens lyset stilt nedbrenner, fra ham jeg hilsen får.
Han gir meg stav i hånde, han gir meg trøst i sinn,
og glemt er ve og vånde på vei til himlen inn.

Tekst: Erling Tobiasen. 1932
Melodi: Sigrud Lunde. 1947

Denne hører jeg på nesten hver kveld før jeg legger meg, kan anbefales!

Feire

Jeg liker ordet feire. Det er noe vi kan knytte mye bra til. Jeg tror man kan si at så godt som alle har gode minner knyttet til ordet feire. Er ikke det fint? Om livet er bra eller dårlig kan man alltid krydre det med lyspunkter og begivenheter som man kan feire. Og en ting er sikkert. Er ikke livet bra kommer disse dagene alle forventer man skal feire likevel. Alle har bursdag en gang i året og jammen er det ikke jul en gang i året også. Utover det må man gjerne ha en grunn og en happening.

Denne uka har jeg vært borte hver dag, på jobb fire dager og på fest to kvelder. Kort og grei oppsummering. I tillegg har jeg lørdag kveld og søndag igjen... altså uken blir 7 dager til ende med godt selskap, festlige anledninger, gudstjenestefeiring, barnebursdagsfest, vennefest, gode middagsbesøk. Rett og slett kvalitetstid fra start til slutt. Tror egentlig jeg synes det er greit å komme i gang igjen etter en lang og god sommerferie :)

Boblelivet...

Jeg er nok en hardbarket bygde-entusiast (som også setter pris på bylivet) som inntil nylig hadde en forestilling om at bygdelivet er bygdelivet... sånn passe likt over hele fløya liksom. Det er selvfølgelig regionale forskjeller og kulturforskjeller osv.. men trodde liksom ikke det var så merkbart forskjell. I helgen har jeg vært i sør(inn)landet, og er det et sted jeg på ingen måte er bereist på fra før, så er det der! Her snakker vi natur, nasjonalromantikk, bunadstolthet, bedriftstolthet, eierskap, uforståelige dialekter og for ikke snakke om heia. Jeg har nok aldri vært på heia(og har heller ikke helt sett for meg hva heia er før nå) og har nå en forståelse av at en tur på heia er ikke det samme som en tur i skogen... likevel tror jeg nok virkningen og det "funksjonelle" med turen blir mye likt.

Men uten å helt klare å definere de tydelige forskjellene var det tydelige forskjeller... Veldig og! Men kanskje det bare er regionale? Østfoldinger er nok noe for seg selv. Spesielt indre østfoldinger. Og enda mer de som har vokst opp på bedehuset og har de fleste referanserammer derfra og ser det meste i verden gjennom de brillene vi fikk utdelt der.

Jaja.. jeg er nå glad for oppveksten og mine briller og den godt bevarte bobla med de tykke veggene jeg har vokst opp i. Selv om det høres sånn ut er det også kanskje sånn, men selv trodde jeg ikke jeg var så innbarka og gjennomført. Jeg har jo tross alt bodd litt her og der og jobbet med litt forskjellig. Uansett... denne helgen fikk jeg en opplevelse av det andre hadde tegnet et bilde av for meg før og ja.. jeg har nok vært i ei boble. Men vet du hva? Jeg kryper gjerne tilbake i den og tar med meg opplevelsene tilbake. Fint å være på utsiden av og til.. men bare av og til.

Hvor mye er det plass til i hjertet...?

Det har jeg lurt litt på... ikke for at mitt hjerte er så sprengfullt at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Heller ikke fordi det er tomt... for det tror jeg ikke. Men det har slått meg at jeg blir veldig fort glad i menneskene jeg har rundt meg. Jeg blir også veldig glad i steder og opplevelser. Opplevelser som bygger meg opp og gir meg gode minner. Jeg tror det plass til uendelig mye godt i hjertet for da er rom for det vonde også. Verden byr nemlig på det og med jevne mellomrom. Og det må man leve med på et vis.
Jeg er hvertfall glad for at jeg har mange gode venner og familie i hjertet. Jeg har også satt av mye plass til Nittedal og ungdommene som bare har blitt flere og flere. Og når de først har fått en plass der ramler de ikke ut sånn uten videre.. derfor tror jeg hjertet og størrelsen på hjertet endres med tiden :) I løpet av tiden som kommer får nok Østfold også en solid plass.. ikke at det ikke var noe av det fra før ;) jeg er jo relativt hjemmekjær.. men Østfold har mange steder og hvert sted er unikt. Derfor er det bare å leve i troa på et overdimensjonalt stort hjerte som rommer alt det gamle pluss alt det nye :)

Jeg liker proposjonene på denne figuren, bortsett fra føttene da ;) har ikke behov for de, men hjertet er stort og romslig og egentlig tror jeg ikke det er så tydelige innenfor/utenfor i virkeligheten. Men jeg ber stadig om å få et raust hjerte, for der er jeg ikke perfekt!

By-landet-by-landet-by-landet...??

Jeg lever i disse dager i kontrastenes tid... jeg synes skogens ro, dobbel cappuccino, lange kjøreturer, rolige verandakvelder, kaféturer, handleturer, effektivitet og rolig tempo er fantastisk... Salig kombinasjon? Litt usikker.. men den fungerer, hvertfall i sommer ;)

I starten på denne uken var jeg en hel dag i byen for å handle, skravle på kafé, spise fancy mat, drikke god kaffe, få noen klær ingen andre har maken til osv... men allerede før jeg hadde parkert i byen hadde jeg blitt tuta på to ganger! Noe sa meg at jeg hadde hatt litt lang ferie og for første gang kunne jeg skjønne hva alle snakker om og stresser med når de skal kjøre i byen.. oj oj, ja det er jammen ikke enkelt har jeg ledd for meg selv i hodet. Det er tross alt noe man bare må gjøre når man bor der!

Ellers er det meste i det ambivalente hjørnet... jeg kom akkurat hjem fra mitt første møte med nye jobben og i morgen drar hundre konfirmanter med trettifem ledere avgårde på femdagers leir uten meg... hmm de første ukene nå blir fulle av prioriteringer, forventninger, spennende dager og ja... nå har jeg ikke flere ord :) kanskje jeg bare skal si fortsettelse følger..?

Men en ting er sikkert! Jeg behøver ikke velge mellom hverken by eller land, jeg kan ha begge deler :) og jeg kjører en kombi på min måte. Jeg får med meg alle byens goder og tar med tempoet fra landet ved å vente rolig på grønn mann, vente på neste trikk i stedet for å løpe etter den jeg ikke rakk, sitte en halvtime ekstra når kaffekoppen er drukket opp.. og jeg er bare takknemlig for at jeg slipper å velge noe som helst akkurat nå! Livet er godt og sommerferien er god :) God uke folkens!! :)

Om å bety en forskjell...

Det tror jeg er en av de mest kristne utrykka jeg vet om... Å bety en forskjell. Egentlig er det veldig fint. Alle liker det utrykket. Og da tenker jeg på alle som jobber med mennesker. Det jeg gjør betyr en forskjell i noens liv. Og da på en positiv måte. Ved å bruke det i kristne sammenhenger så tilfører vi en åndelig dimensjon. Det er hvertfall det vi legger i det, mer eller mindre bevisst tror jeg. Alt jeg gjør i forbindelse med jobb dreier seg om dette. Å bety en forskjell... heldigvis har det utrykket en uendelig stor kurve og til en viss grad kan jeg selv legge lista på det nivået av forventning jeg selv vil. Jeg kan også til en viss grad formidle hva andre kan forvente av meg og dermed blir ikke fallhøyden umenneskelig. Sånn må det være tror jeg. Da blir det et positiv forventningspress som alle kan si seg enig i. Med andre ord kan vi ha stor påvirkningskraft på hva vi forventer og hvor mye forskjell vi skal bety. Men... og et stort men... når Gud råder har vi ikke kontroll på det. Og godt er det for hans tanker er veldig mye høyere og han vet at vi har et mye større potensiale enn det vi selv tror. Er ikke det litt gøy? Jeg synes det samtidig som jeg synes det er skremmende. Jeg trakter ikke etter mer ansvar og mer å bære, men stadig kan jeg se meg tilbake og se at jeg har hatt mer enn jeg har hatt forventning om. Men da er det godt å vite at jeg trenger ikke bære det selv. Legg merke til at jeg trenger ikke... ofte prøver jeg. Det går ikke så bra. Joda vi er mennesker med mennesklige "høye" tanker som ofte trenger hjelp for å roes i land :)


Noen ganger setter forskjellen tydelig spor, noen ganger varige, mange ganger evige, noen ganger er de menneskelige, noen ganger er de materialistiske. Alt vi gjør får konsekvenser. Ofte er de gode, og det er godt.


I sommer har jeg ferie.. lang og god ferie. Det er fantastisk å koble ut alle disse prosessene, evt gjøre ferdig og avslutte. Jeg blir jo smågal av å ha ting surrende opp i hodet over tid. Så i disse dager betyr jeg først og fremst en forskjell for meg selv(og litt på låven) tror jeg. To uker av ferien er nå over og jeg har tre igjen. Etter de tre ukene er jeg defintivt overklar for nye utfordringer!

Fattige bønder er ikke som andre bønder...

Det skal være sikkert og visst! Det ryktes om bønder som bestiller et fancy firma.. som igjen kommer med fancye maskiner og fancy utstyr og på riktig så fancy vis så sprøyter de en hel låve på en dag og vips så har de en strøken, fin, rødmalt og skinnende blank låve... Jeg tror ikke det er helt gratis for å si det sånn. Det høres hvertfall både kostbart og sånn passe kjedelig ut.

Jeg har nok sagt det før og sier det igjen... jeg tror aldri jeg har hatt en sommer uten å male noe. Det hører med når man har vokst opp på en gård. Jeg tror jeg har gjort en dugelig innsats på hvert eneste hus på Volen gård og det er ikke rent få... så når man har tatt "runden" så er det bare å begynne på nytt ;)

Men nå er det låven som skal til pers... Låven er ganske stor så det er ikke gjort i ei bråvending. Jeg har begynt på sørveggen. For å male noe annet er tilnærmet uaktuelt ;) Sørveggen er nemlig både solarium og treningsstudio i ett. Et skikkelig alt-i-et-kit. Helt perfekt måte for meg å sole meg på :)

Ellers har jeg noen tanker om hvorfor fattige bønder ikke er som andre bønder....

Mulig lommeboka avgjør at jeg skal henge på en vegg å male i to uker av ferien hvert år... men hva får jeg ut av den tiden? Jo, det er mye tid for meg selv, tid til ettertanke, stillhet og ikke minst... tid til Gud. Så om lommeboka bestemmer fremgangsmåten så er hvertfall konsekvensen at jeg ikke blir fattig i ånden ;) Tog du an?

Utover malingen bruker jeg tid på å lese og strikke klær samt noen sykkelturer og joggeturer. Det slo meg at ferien er en fin tid for å gjøre noe annet.. og ja, i min hverdag så er det lite tid til disse tingene. Deilig å ha litt skikkelig kvalitetestid om sommeren :)