torsdag 30. september 2010

Når det bobler litt over...

.. Ja sånn kjenns det nå :) er ikke det litt godt av og til? Jeg prøver å holde på følelsene og gleden innvendig for det gjør rett og slett godt! Skal ikke stikke under en stol at i de siste ukene har livet vært slitsomt. Jeg kjenner jeg har blitt dratt litt i flere retninger og hatt litt mange hensyn å ta, det tok rett og slett piffen ut av meg. Så det har blitt mange ettermiddager og kvelder på sofan når jeg ikke har vært på jobb. Det er jo ikke typisk meg.

Det er heller ikke typisk meg å ta til meg så mye pent snakk... men det har jeg kanskje blitt litt bedre på. Om jeg ikke slår meg på brystet og sier seff til alt jeg har fått de siste dagene så kjenner jeg at det gjør godt og jeg kan glede meg over det. Og om jeg skal si det selv så synes jeg det er flott!

Livet går nå videre med nye prioriteringer og nytt engasjement, spennende! Nittedal har fått en flott trosopplæringsleder og jeg kan se på arbeidet som er gjort med et smil og jeg skal glede meg videre over utviklingen! Gud har jobba effektivt i Nittedal og den som vil være med får henge på! Men nå skal jeg henge på arbeidet i Østfold en stund så får vi se hva som venter rundt neste sving. Jeg håper det blir noen svinger framover og ikke så mange oppoverbakker!


Bildet over er en hilsen som stod på pcen min når jeg hadde vært vekk fra den på en tur. Det varmer å ha sånt liggende. Ungdommene vil være i hjertet lenge!

God helg og husk å stopp litt opp og kjenn på alt du kan være takknemlig for!

søndag 26. september 2010

Om å starte på nytt...

Den overskriften har jeg hatt i hodet i hele dag når jeg har surra rundt meg selv inne i leiligheten min. Noen dager er det bare godt å ikke være utenfor døra.. kan du tenke deg? Det er jo ikke mange kvadratene jeg har å boltre meg på, ikke har jeg tv heller. Og det er da jeg tenker.. så godt å kunne bruke en hel dag inne uten å være avhengig av tv og stor plass. Spør du meg er det til en viss grad et sunnhetstegn... men det var innledingen som egentlig ikke hadde noe med dagens problemstilling å gjøre. Jeg har nemlig fundert rundt dette å starte på nytt i dag.

Tross søndag så har jeg hatt en aldri så liten/stor oprydding hos meg selv. Jeg ryddet kontoret for en ukes tid siden og i går var jeg med Erik og Kristoffer på loppemarked. Da ble jeg tvunget til å bære inn alt som lå i bilen etter kontorryddinga inn i leiligheten. Kunne jo ikke ha overfylt bil når målet var loppemarked... dårlig utgangspunkt! Og med de genene jeg har så orket jeg jo ikke se på det "rotet" mer enn 12 timer.. For å oppsummere oppryddingen har jeg fjernet alle gamle bilder, oppslag, postkort og hilsner og det som nå pryder rammer og div er sommerens takkekort og postkort. A-magasinet for ett år er sammen med papirer jeg tok med fra kontoret pakket i en passe stor eske og båret ned i boden. Det samme er andre ting som tar plass og jeg ikke bruker til daglig. Bøker er sortert og de blir jo bare fler så de fyller opp en del hos meg nå. Også har jeg byttet litt på pyntegjenstander. I tillegg er sommerklær borte, vinterklær framme, nittedalpapirer borte og actapapirerer får den ære av å komme til syne. I tilleg til det igjen har jeg kastet gammelt juggel fra glitter og asscesorice som ikke lenger er like vakkert sammen med noen vesker.

Dette ble jo ikke mye... tre søppelposer, litt papiravfall og en eske i boden. Likevel kjennes det jo som mye mer for det er jo ikke bare ting for meg dette.. jeg har virkelig engasjert meg i dette. Og noe så overfladisk som øredobber har tross alt vært en del av min identitet og meg osv. Det er på mange måter befriende å kaste litt for jeg har ryddet hodet klart nå og manglet liksom bare resten for å starte et nytt kapittel i livet. Nå kom jeg i mål med resten, det var godt.

Men å starte på nytt... det uttrykket synes jeg er oppskrytt. I det store og hele tror jeg vi mange ganger kan snakke om nye kapitler, milepæler og epoker.. men nytt. Nei, det går ikke spør du meg. Jeg har fortsatt med meg tonnevis av erfaringer helt fra 9.oktober 1983. Det går ikke å legge vekk de. Det er kanskje derfor jeg har så problemer med å fortså sangen; Han har kastet alle mine synder bak sin rygg. Jeg leser og klarer å tenke og tro på dette, at Jesus ikke ser gamle ting vi har bedt tilgivelse for. Men å forstå det, jeg trenger nok litt mer livserfaring for å kunne kjenne mer på det. I mellomtiden lever jeg fra kapittel til kapittel i den stor boka. Jeg starter ikke på nytt, men jeg er definitivt (til en viss grad) klar for å gå litt videre nå. Til Acta i Østfold... Fredag er dagen og torsdag er dagen for å si ordentlig hade i Nittedal.

lørdag 25. september 2010

Er nok en gang bare innom...

Kjenner inspirasjonen kommer snikende når jeg tar en liten runde for å oppdatere meg. Mange fine bilder og blogginnlegg hos kjente og kjære, definitivt!! Og det er ikke sånn at det ikke skjer noe så jeg ikke har noe å skrive om... tvert imot. Det skjer vel igrunn litt for mye og jeg har litt for mye å tenke på om dagen. Hva er overlevelsesinstinktet da? Jo.. prioritering.. Noe prioriteres bort og noe tar litt for mye plass. Jeg kommer sterkere tilbake er konklusjonen! I mellomtiden, håper alle har det bra og får en fin start på høsten. Håper vi rekker å legge merke til høsten før kulda setter inn og de første snøkorna melder sin ankomst.

tirsdag 14. september 2010

En sang jeg er glad i...

Jeg er i Herrens hender.

Jeg er i Herrens hender når dagen gryr i øst.
Hver morgen han meg sender sitt ord med lys og trøst.
Hva dagen meg vil bringe av glede og av savn,
jeg kan på bønnens vinge få kraft i Jesu navn.

Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer.
I smil og gråt jeg kjenner at Herren er meg nær.
Om jeg i dype daler må gå den tunge vei,
fra himlens høye saler hans øye følger meg.

Jeg er i Herrens hender når dagens dør i vest.
Min synd jeg stilt bekjenner for ham, min høye gjest.
Han gir meg himlens nåde og setter englevakt.
For natten han vil råde med hellig guddomsmakt.

Jeg er i Herrens hender når dødens bud meg når.
Mens lyset stilt nedbrenner, fra ham jeg hilsen får.
Han gir meg stav i hånde, han gir meg trøst i sinn,
og glemt er ve og vånde på vei til himlen inn.

Tekst: Erling Tobiasen. 1932
Melodi: Sigrud Lunde. 1947


Denne hører jeg på nesten hver kveld før jeg legger meg, kan anbefales!