Om å starte på nytt...

Den overskriften har jeg hatt i hodet i hele dag når jeg har surra rundt meg selv inne i leiligheten min. Noen dager er det bare godt å ikke være utenfor døra.. kan du tenke deg? Det er jo ikke mange kvadratene jeg har å boltre meg på, ikke har jeg tv heller. Og det er da jeg tenker.. så godt å kunne bruke en hel dag inne uten å være avhengig av tv og stor plass. Spør du meg er det til en viss grad et sunnhetstegn... men det var innledingen som egentlig ikke hadde noe med dagens problemstilling å gjøre. Jeg har nemlig fundert rundt dette å starte på nytt i dag.

Tross søndag så har jeg hatt en aldri så liten/stor oprydding hos meg selv. Jeg ryddet kontoret for en ukes tid siden og i går var jeg med Erik og Kristoffer på loppemarked. Da ble jeg tvunget til å bære inn alt som lå i bilen etter kontorryddinga inn i leiligheten. Kunne jo ikke ha overfylt bil når målet var loppemarked... dårlig utgangspunkt! Og med de genene jeg har så orket jeg jo ikke se på det "rotet" mer enn 12 timer.. For å oppsummere oppryddingen har jeg fjernet alle gamle bilder, oppslag, postkort og hilsner og det som nå pryder rammer og div er sommerens takkekort og postkort. A-magasinet for ett år er sammen med papirer jeg tok med fra kontoret pakket i en passe stor eske og båret ned i boden. Det samme er andre ting som tar plass og jeg ikke bruker til daglig. Bøker er sortert og de blir jo bare fler så de fyller opp en del hos meg nå. Også har jeg byttet litt på pyntegjenstander. I tillegg er sommerklær borte, vinterklær framme, nittedalpapirer borte og actapapirerer får den ære av å komme til syne. I tilleg til det igjen har jeg kastet gammelt juggel fra glitter og asscesorice som ikke lenger er like vakkert sammen med noen vesker.

Dette ble jo ikke mye... tre søppelposer, litt papiravfall og en eske i boden. Likevel kjennes det jo som mye mer for det er jo ikke bare ting for meg dette.. jeg har virkelig engasjert meg i dette. Og noe så overfladisk som øredobber har tross alt vært en del av min identitet og meg osv. Det er på mange måter befriende å kaste litt for jeg har ryddet hodet klart nå og manglet liksom bare resten for å starte et nytt kapittel i livet. Nå kom jeg i mål med resten, det var godt.

Men å starte på nytt... det uttrykket synes jeg er oppskrytt. I det store og hele tror jeg vi mange ganger kan snakke om nye kapitler, milepæler og epoker.. men nytt. Nei, det går ikke spør du meg. Jeg har fortsatt med meg tonnevis av erfaringer helt fra 9.oktober 1983. Det går ikke å legge vekk de. Det er kanskje derfor jeg har så problemer med å fortså sangen; Han har kastet alle mine synder bak sin rygg. Jeg leser og klarer å tenke og tro på dette, at Jesus ikke ser gamle ting vi har bedt tilgivelse for. Men å forstå det, jeg trenger nok litt mer livserfaring for å kunne kjenne mer på det. I mellomtiden lever jeg fra kapittel til kapittel i den stor boka. Jeg starter ikke på nytt, men jeg er definitivt (til en viss grad) klar for å gå litt videre nå. Til Acta i Østfold... Fredag er dagen og torsdag er dagen for å si ordentlig hade i Nittedal.