Dagenes farger

Har dagene farger? Åja... det skal være visst. I dag er en typisk grå dag..

regn, regn, regn, regn... øsende regn, pøsende regn.. tikk takk, det drypper fra tak... tikk takk, det regner i dag. Barnelærdommen slipper visst aldri taket.

Bildet over gir oss en glimt av en typisk soldag med snev av vinter. Det er ikke lenge siden det var virkeligheten her jeg sitter. I går kunne jeg, som ekte blek nordmann suge til meg sårt tiltrengte solstråler. Det varmer sjel og sinn. Men livet er egentlig veldig greit selv om ikke sola skinner hele tiden. I går var dagen varm, grønn, gjørmete, gul, blå og full av minner for det var begravelsesdagen til Margaret.

I dag er dagen grå, snill, god, lun, vårlig og kvelden skal fylles med gode venner som varmer tvers gjennom hele meg. I tillegg har mamma bursdag i dag så vi feirer med å gjøre fint lite og være hverandres selskap i skrivende stund.

Håper dere alle har en god påske og gode dager! Jeg for min del nyter hver stressfaktor som slipper taket :) men trenger noen dager til..!

Og med det har jeg våknet...!

Jeg koblet visst ut ganske lenge... og det er ikke langt unna sannheten heller! Men i dag, i dag har det endelig skjedd... fjorårets joggesko har innviet årets gå/joggesesong, hurra!! For å si det på godt øymarsk, i dag kjente jeg meg sykt røten på vei hjem fra jobb. Og da var det jammen godt med frikveld der jeg kunne ta årets første tur i Frognerparken. Me like! :)

Helt i dvale har jeg ikke vært selv om bloggen ikke har fått tatt del i vinterlivet. For å ta det kronologisk med litt bilder siden sist så ser jeg nå at jeg har et lite vintermønster som gjentar seg...
Høsten avsluttes med allehelgen og under kan du se hvordan jeg lagde krans og hvordan vi pyntet grava til den helgen. På mange måter er det startskuddet for vinteren og jeg trekker meg litt inn i meg selv. Stressnivået øker og aktivitetene er sykt mange før jeg stuper hjem til en juleferie og lever og nyter livet hjemme i Øymark.
Etter nyttår startet jeg med friskt mot, uthvilt legeme og ny motivasjon, men likevel med litt blandede følelser. Januar fløy avgårde også kom februar... da nærmer disse årlige datoene seg. Og samtidig heves skuldrene mine sakte, men sikkert og hele meg går litt på autopilot. Jeg har hatt tre helger med kirkecamp i mars og det oppleves som energien er brukt på de og ikke så mye annet. Siste campen ble for sikkerhet skyld avsluttet på 21.mars.
Og gjett hva som skjer... samme hvert år, dette ble 5.året. Når 21.mars er over.. da våkner jeg! Skuldrene går tilbake til normalen, jeg kan bruke litt energi på å få frisk luft(noe jeg forsåvidt får ny energi av). Kondisen var det heller dårlig med, men det kan hende påskeferie på Volen gjør underverker på den biten..!

Ellers har vinteren vært produktiv... og når jeg får bilder som dette tilbake er det jo en fryd å bruke de kreative sidene på denne måten.
I tillegg har jeg brukt vinteren til mye god lesning. Joda alt i alt har vinteren vært etter forholdene bra!

Koble ut...?

Ja, nå er tiden definitivt som travlest! Og da kan det jo være godt å koble litt av med liten bloggpost... Jeg har nevnt noe om velsignelser og utfordringer i overskriften. Det går vel nesten ikke en dag uten at jeg kjenner på begge deler. Denne posten har jeg skrevet på litt nå og litt tidligere siden jeg er såvidt innom leiligheten for tiden.. men i helgen har jeg vært på Volen i tre hele dager. Jeg merket at dette var rett prioritering til rett tid. Det er en deilig følelse. Noe sier meg at dette blogginlegget er temmelig mye mer positivt enn forrige... som sagt velsignelser og utfordringer :)

Det har blitt enda tydligere for meg at det er viktig å finne glede og motivasjon i det man gjør, dette har jeg blitt minnet på av kloke mennesker i det siste. Det jeg har hatt og funnet mye glede i disse dager på Volen er juleverksted, latter sammen med Benjamin, kvalitetstid med familie, koselig kveld med åndelig påfyll sammen med gode venner, kafébesøk med venninner på Ørje... og ikke minst strikkeprosjekter som blir fine.

Bøkene jeg leser om dagen burde gi en skikkelig go påfyll, men de faktisk utfordrer meg litt så er litt ambivalent i hva jeg tenker om de. Bøker jeg liker kan jeg lese veldig, veldig fort.. men bøker jeg ikke helt klarer å svelge tar tid. Nå for tiden leser jeg "Nådens gåte". På tide vil kanskje noen si, men jeg synes det er en utfordrende bok og er spent på hva den vil gjøre med meg. Hjemme på nattbordet på Volen ligger "Drikk dypt av ånden". Gleder meg til å dykke ned i den når jeg får juleferie 14.des.. Ja du leste riktig!

Fram til da... Ha en god førjulstid og adventstid. Nå skal jeg holde pusten ut denne uken og to til :)

Uken som skulle innholde helt noe annet...

Jeg ligger på sofaen i leiligheten min i Sporveisgata. Og utenfor har jeg et gatelys som henger i en vaier mellom bygningene. Dette lyset henger sånn at det lyser litt for mye og blender litt for mye. Men etter to og et halvt år har jeg blitt vandt til det. I dag ser jeg snøkorna som vaier uten retninger alle mulige steder under dette lyset. Noe sier meg at at høsten er snart historie og vi hilser på vinteren.

Vinteren er mørk og vi nordmenn er jo flinke til å finne lyspunkter i mørket. Blandt annet var planen min denne uka å dra på lederskapskonferanse fredag og lørdag. En skikkelig vitamininsprøytning var planen. I tillegg hadde jeg mange andre møter og diverse spennende denne uka. Men det blir ikke alltid slik vi hadde tenkt.

Helgen som var hadde jeg fri, flott tenkte jeg. Hjem til mor og far, treffe gode venner og ha en god og skikkelig helg. Siden det også var allehelgen var det en selvfølge at jeg skulle hjem. Så jeg kjøpte pynt til grava på vei hjem og hadde hele fredag ettermiddag hjemme + resten av helgen. Men følte meg så sliten og slapp. Er kanskje ikke så rart tenkte jeg, men det ble ikke noe bedre. På lørdag fikk jeg mer og mer vondt i magen og søndag var helt pyton, men jeg trua meg bort i kirka sammen med pappa og sa ikke så høyt at jeg ikke var i form... Var mest redd for at det var starten på influensa og kjørte til byen på kvelden i frykt for å smitte de hjemme. Og da når jeg kom til byen løsnet det for å si det sånn.

Lenge siden jeg har vært så syk. Kan vel si det sånn at 90% av tiden jeg har ligget her på sofaen siden søndag kveld og syntes synd på meg selv... Ikke spesielt flink til å være syk med andre ord. Jeg har syntes synd på meg selv fordi jeg har måttet avlyse møter, ikke vært på de tingene jeg skulle vært på, hatt fryktelig vondt i magen og generelt følt meg elendig.

Mandag fikk jeg en trist nyhet i fanget. En ungdom i Nittedal ville ikke leve lenger, dette har vi opplevd før og det er ganske voldsomt. Så jeg tror de siste 10% har jeg brukt på å tenke på ungdommene jeg kjenner godt som hadde mange gode minner sammen med han. Og jeg skulle så gjerne vært på jobb, vært tilgjengelig for de og vært et medmenneske midt oppi alt dette. Jeg kan hvertfall bidra med forbønn.

Så jeg kan vel oppsummere uka med at den ble på ingen måte slik jeg hadde tenkt og i tillegg til å synes synd på meg selv blir jeg også en smule skuffa på meg selv over å være så lite konstruktiv på disse lange, kjedelige dagene... jeg har så og si ikke gjort noen ting! Men det er vel kanskje derfor jeg ikke er på jobb.. for jeg orker rett og slett ikke. Men jeg har blir fryktelig god på kabal på disse dagene da... det er da noe!

Generasjon facebook...

Er innom bloggen for å si at den siste uken har gått med til jobb... fra morgen til kveld! Sånn apropos forrige innlegg... jaja, men sånn kan det toppe seg innimellom. Uken har vært veldig bra og spennende så på ingen måte kjedelig å bare være på jobb :) Men i går tok jeg hvertfall dagen fri og ruslet litt rundt. Hadde ett halvveis mål, nemlig å kjøpe Generasjon Facebook. Leste om boka i Aftenposten og tenkte at den bør jeg lese! Så nå er jeg halvveis i boka og synes det ble en smule komisk å lage et bloggeinnlegg om boka før jeg har lest den ferdig. Men herved går det er klar oppfordring til alle som jobber med mennesker, er vokst opp omtrent på samme tid som meg, synes det er spennende å tenke på hvorfor samfunnet er som det er osv osv... kjøp og les boka! Synes til nå det er mange bra og reflekterte tanker om denne tiden vi er midt oppi og hvorfor vi er som vi er :) Forfatteren Jon Niklas Rønning skriver med humor, innlevelse, innsikt, overdrivelse osv samtidig som jeg kan kjenne meg igjen i fryktelig mye.. med andre ord, veldig treffende også. God lesning :)

Og sånn går nå dagene....

Jeg snakket varmt om et strikkeinnlegg... har liksom prøvd å drøye så lenge som mulig for å få litt bilder innpå her, men neida. Jeg får ikke det til. Nå blir det et innlegg likevel, fordi nå er bloggbegeret fullt så da er det på tide å få det ut ;)


Jeg har lurt på en stund om det går an å kjenne på tidsklemma uten å ha mann og barn...? Og det er da jeg tenker på kanskje det henger sammen med hvor jeg bor? Kommer hjem fra jobb, kaféfristelsen er til å ta og føle på, eller kanskje en kino, eller konsert, bilen fikk ikke plass denne gangen heller, parkere slik at jeg måå opp tidlig for å ikke få bot selv om jeg kunne begynt seinere, drar tidlig på jobb likevel siden jeg først måtte opp, en avtale her og en avtale der... også var det den treninga da, ups plutselig var det gått to uker uten, og ups plutselig var det gått en hel uke uten at det var blitt vasket opp, men det gjør jo ikke noe for jeg har jo ikke vært lenge nok hjemme til at jeg har lagd hverken middag eller kvelds de dagene jeg kan huske.... og jammen hørte jeg ikke nyhetene ved midnatt denne gangen og... er det mulig, også var det denne bilen da. Jaja, da ble det bare 6 timer søvn i natt også. Og jeg som elsker å sove mange timer, spesielt om morgenen... Og ja... sånn går nå dagene.

Jeg spør igjen, går det an å kjenne på tidsklemma uten mann og barn? Tror at min egen lille tidsklemme kommer til å eksistere uansett om jeg fyller dagene med alt mulig innhold eller om de hadde gått med til å administrere hus og hjem. Poenget mitt er vel noe i den duren at vi kan jo stresse så mye vi vil med barn, ektefelle, hus, bil, hjem, fritid, trening, hobby osv osv, men det som blir litt avgjørende er vel hvor man henter bekreftelsen og hva er sentrum i livet, hva bygger man livet på og hvor har man sin identitet. Tror man fort blir sliten både av det ene og det andre hvis alt blir et jag etter den standarden man har satt for at livet skal være bra... hvis man kan slappe av i stresset med egen identitet, hvile i Jesu kjærlighet og hente bekreftelsen hos Gud som faktisk har skapt oss perfekte så vil vel det bli en god balanse av stress og hvile sånn at man bare kan danse rundt på ei sky eller noe. Hørtes bra ut, vel? Fine ord... lykke til i ditt stress ;)

Engelen, følelser og sterke intrykk...

I kveld, eller mer riktig for en halvtime siden gikk Sigrunn og jeg ut fra Colosseum. Vi har akkurat sett "Engelen". Det fikk meg til å gå rett hjem og skrive blogg. En av grunnene er at jeg sitter fortsatt med klump i halsen og tårer i øynene. Dette er noe av det sterkeste jeg har sett og vet ikke hvordan jeg skal klare å fordøye dette for så å sove noen timer før jobb...

Jeg kan vel med hånden på hjertet si at jeg har ikke bare opplevd livets glade dager. Livet har vært tøft og det er lett å tenke mange ganger at jeg har jo kjent på sorg, svik, savn, smerte (de fire s'er eller noe...) osv... Så dette kan jeg liksom. Men nå kjenner jeg at følelsene og reaksjonene fra egne opplevelser er akk så like eller... de er hvertfall beslektet!

Regner med folk har lest om filmen/dokumentaren og hørt om den i diverse medier for det var det som var grunnen til at jeg så den. Jeg hørte et intervju med ho som har laget den og tenkte at denne bør jeg se. Vil ikke gjenfortelle hele handlingen her i bloggen, det blir litt kjedelig... men sitter igjen med noen spørsmål!

¤ Hvilket samfunn er det egentlig vi lever i?
¤ Hvem er alle de menneskene som ikke ser andre?
¤ Er jeg dårlig på å se mennesker? Ja det er jeg veldig redd for er en av mine dårligste egenskaper...!!
¤ Hvordan tar vi vare på hverandre?
¤ Hvor mye er jeg villig til å ofre for at det skal komme andre tilgode?
Og lista er lang, lang, lang, lang oppi hodet mitt... jeg føler jeg sitter som et stor spørsmålstegn (et sårt, stort spørsmålstegn) etter denne filmen.

Hadde ikke trodd jeg noen gang skulle ta ordet absurd i min munn, men det er rett og slett det beste ordet for dagens hendelser. På jobben har jeg en typisk kontordag der jeg gjør litt forefallent arbeid. For så å dra videre til SLT-møte. Her samles alle personer som bidrar i ungdommers liv et eller annet sted i systemet for å samordne og samkjøre oss slik at vi på best mulig måte kan gi ungdommer en god hverdag. Flott, ikke sant? Og det er masse god kompetanse og faglighet i dette forumet og fokuset er, hvordan kan vi bli enda bedre? Jeg i min lille naive og forsiktige verden synes det er veldig bra og tenker at vi gjør noe bra her. Stresser videre så for å rekke en sykkeltur med tanta mi for det er jo viktig å ta vare på seg selv, få frisk luft og god trim, sant?

Neste post på programmet er altså filmen, Engelen. Dette ble rett og slett for sterk kost for meg. I utgangspunktet er det eksotisk og spennende for meg å få innblikk i samfunnets skyggesider, om det skal kalles det. Men det gjør så vondt å se! Og hvem er jeg for ei pingle som ikke tåler å se det engang? Og hvor var systemet?? Her ser man ei mor til ei skjønn lita jente på en 8-10 måneder som på eget initiativ går til legen og sier: -jeg er avhengig av heroin og er ikke i stand til å ta vare på datteren min. Hvor sterkt er ikke det?? Ord kan ikke beskrive. Med den erkjennelsen burde det vel vært en selvfølge at et apparat stod klar og tok seg av denne moren som har gjort et sinnsykt tøft valg og trenger mer enn noen gang kanskje bekreftelse på at ho er en knallgod mor og hjelp til å bli rusfri? Eller tar jeg helt feil?? For det som skjer er at ho etter noen tøffe runder havner på sykehus etter overdose(eller noe sånt). Jeg kjente jeg ble så utrolig provosert og sint over at denne kvinnen som skriker etter hjelp og gjør noen umennskelige tøffe valg ikke blir hørt og sett. Men hvem sin skyld er det?

Jeg har ingen god konklusjon, bare noen tanker. Kanskje det ikke er så viktig hele tiden å finne ut hvem sin skyld det er... men hva kan jeg gjøre? Jo jeg tror kanskje jeg fungerer best dere jeg er. Jeg kan være medarbeider for Gud, vise glimt av Gud og bygge miljøer som bekrefter og ser. Som er fylt av Guds farskjærlighet. Jeg er ingen engel i hverdagen og det er kanskje mange som liker å bruke det ordet. Jeg liker heller å se på andre og meg selv som Guds medarbeidere. En gang hørte jeg en som hadde et syn om engler. Han hadde nesten ikke klart å komme fram for det var så tjukt av engler rundt de kristne. Husker ikke helt detaljene her... men jeg tror det at vi lever i beskyttelse og har en hær av engler rundt oss når vi er ute i den store, farlige verdenen. For den kan jammen være nådeløs. Jeg tror de som er gode på heavy problemstillinger og tunge saker skal jobbe med det også bør noen(sånne som meg) bare skånes for den delen av samfunnet. Her kan jeg bare ikke være en ressurs. Det var rett og slett bare litt for voldsomt.

Klarer ikke få en barnesang ut av hodet. Bildet på toppen assosierer jeg med sangen.

Jeg har en engel som følger meg,
Jeg har en engel som følger meg hver dag,
Om jeg sitter eller står,
Om jeg ligger eller går,
Jeg har en engel som følger meg....

God natt!