Vondt og godt på en gang.

Det er sånn det er å se gjennom alle hilsner, brev, kort og gaver fra tiden da Margaret døde. Jeg ser gjennom av og til. Det begrenser seg til et par-tre ganger i året. Men fortsatt synes jeg det er noe jeg må gjøre når en ferie er slutt. Etter ferien begynner et nytt kapittel, det kjennes ofte sånn. Og jeg klarer ikke helt å begynne på et nytt kapittel uten å ha brukt litt tid på dette.

Hilsenen jeg likte best i dag var denne av Svein Ellingsen.

Nå åpner savnet sine øde vidder.
En ukjent strekning ligger foran deg.
Frykt ikke ensomheten på din vandring,
du skal få styrke på din smertes vei.
Her i din nød, hvor alt er fylt av fravær,
er Gud deg nær og rekker deg sin fred.

Du snur ditt ansikt og må se tilbake.
Ti tusen ganger skjer det om igjen.
Du går allikevel i livets retning
når du lar sogren bli din følgesvenn.
Din fot blir ledet over gåters avgrunn,
og i din uro får du eie fred.

Litt etter litt, igjennom savnets smerte,
må du bli løst fra mange sterke bånd.
Men gjennom sorgen når du nye dager
der nye hender venter på din hånd.
Og fra vår fremtid kommer Kristus til deg
og fyller alt med nærvær og med fred.