Uken som skulle innholde helt noe annet...

Jeg ligger på sofaen i leiligheten min i Sporveisgata. Og utenfor har jeg et gatelys som henger i en vaier mellom bygningene. Dette lyset henger sånn at det lyser litt for mye og blender litt for mye. Men etter to og et halvt år har jeg blitt vandt til det. I dag ser jeg snøkorna som vaier uten retninger alle mulige steder under dette lyset. Noe sier meg at at høsten er snart historie og vi hilser på vinteren.

Vinteren er mørk og vi nordmenn er jo flinke til å finne lyspunkter i mørket. Blandt annet var planen min denne uka å dra på lederskapskonferanse fredag og lørdag. En skikkelig vitamininsprøytning var planen. I tillegg hadde jeg mange andre møter og diverse spennende denne uka. Men det blir ikke alltid slik vi hadde tenkt.

Helgen som var hadde jeg fri, flott tenkte jeg. Hjem til mor og far, treffe gode venner og ha en god og skikkelig helg. Siden det også var allehelgen var det en selvfølge at jeg skulle hjem. Så jeg kjøpte pynt til grava på vei hjem og hadde hele fredag ettermiddag hjemme + resten av helgen. Men følte meg så sliten og slapp. Er kanskje ikke så rart tenkte jeg, men det ble ikke noe bedre. På lørdag fikk jeg mer og mer vondt i magen og søndag var helt pyton, men jeg trua meg bort i kirka sammen med pappa og sa ikke så høyt at jeg ikke var i form... Var mest redd for at det var starten på influensa og kjørte til byen på kvelden i frykt for å smitte de hjemme. Og da når jeg kom til byen løsnet det for å si det sånn.

Lenge siden jeg har vært så syk. Kan vel si det sånn at 90% av tiden jeg har ligget her på sofaen siden søndag kveld og syntes synd på meg selv... Ikke spesielt flink til å være syk med andre ord. Jeg har syntes synd på meg selv fordi jeg har måttet avlyse møter, ikke vært på de tingene jeg skulle vært på, hatt fryktelig vondt i magen og generelt følt meg elendig.

Mandag fikk jeg en trist nyhet i fanget. En ungdom i Nittedal ville ikke leve lenger, dette har vi opplevd før og det er ganske voldsomt. Så jeg tror de siste 10% har jeg brukt på å tenke på ungdommene jeg kjenner godt som hadde mange gode minner sammen med han. Og jeg skulle så gjerne vært på jobb, vært tilgjengelig for de og vært et medmenneske midt oppi alt dette. Jeg kan hvertfall bidra med forbønn.

Så jeg kan vel oppsummere uka med at den ble på ingen måte slik jeg hadde tenkt og i tillegg til å synes synd på meg selv blir jeg også en smule skuffa på meg selv over å være så lite konstruktiv på disse lange, kjedelige dagene... jeg har så og si ikke gjort noen ting! Men det er vel kanskje derfor jeg ikke er på jobb.. for jeg orker rett og slett ikke. Men jeg har blir fryktelig god på kabal på disse dagene da... det er da noe!